Fine Dining – et uttrykk for vestlig pretensjon?

Når man bruker ordet fine dining- tenker man som oftest på restauranter av høy klasse, fantastiske retter av verdensklasses kokker, etikette, bordskikk og kjennskap til vin. Det er restauranter med visse standarder. Restauranter som tilbyr fine dining, setter som oftest fokus på rettene, men har også krav til gjestene, blant annet dresskode og en utømmelig bankkonto. Det er nok også viktig at man tilhører en viss sosial klasse, har midler og de rette nettverket. Det vil hvert fall mange mene. Men er det ikke mulig for en vanlig familie eller et forelsket par, å nyte et fantastisk måltid på en restaurant av ypperste klasse?

Forbeholdt de velstående?

Mange vil mene at det er forbeholdt de velstående. Men det er mange tendenser som gjør at til og med vanlige dødelige kan frekventere på slike restauranter. Blant annet den voksende interessen for matlaging med kvalitetssikre råvarer og økologiske produkter. Det er nok heller ikke uten grunn at norske kokker gjør det sterkt i internasjonale konkurranser, spesielt med tanke på de utrolige råvarene man har både i havet og på land.

I tillegg har flere råd til restaurantbesøk, og kan unne seg fine dining fra tid til annen. Prisene på bespisning er ikke enorme, selv om et måltid av denne standarden kan gjøre et stort innrykk i budsjettet til vanlige folk. Men hva er det som gjør en restaurant til et sted for gourmet mat og fine dining?

Mat og gastronomisk nytelse kan være en fantastisk opplevelse, enten man er rik eller fattig. Det er noe alle burde få anledning til å oppleve. Men som oftest er noe som er forbeholdt de rike og velstående.

Her betaler man for kokkekunst i verdensklasse i stilfulle omgivelser enten i en ærverdig bygning eller et fasjonabelt strøk. Man har kunnskap om vin og mat, og i tillegg har man kunnskap om bordskikk og etikette.

Matrettene skal tilberedes på en perfekt måte, samtidig som uttrykket skal være et syn som tiltaler både øyne og mage. Ikke bare skal det være en utsøkt dekor, men mengdene skal være tilpasset hverandre. Det skal være delikat og lekkert. På fine dining-restauranter serveres det ofte mange retter, og derfor må det ikke være overfylte asjetter.

Ved siden av rettene, skal det konsumeres vin. Det er en stor fordel å ha kjennskap til vin og druesorter. Det er ikke all vin som passer til alle typer mat, og derfor bør man kjenne til hva som passer sammen.

Restauranten er anerkjent for sine fantastiske retter i utsøkte omgivelser. Da kan man bli omtalt i den årlige utgaven av Michelin guiden. Dette er en oversikt over gode restauranter og har en inndeling som klassifiserer mange tusen restauranter verden over. Det finnes fire nivåer:

*3 stjerners restaurant: Utrolig godt kjøkken, verdt en egen reise

*2 stjerners restaurant: Usedvanlig god matlaging, verdt en omvei

*1 stjerners restaurant: En svært god restaurant i sin kategori

*Bib gourmand: God mat til en moderat pris

Denne guiden var opprinnelig et oppslagsverk for omreisende og ble mer og mer aktuelt da den kommersielle bilindustrien økte utover det 20 århundre. Derfor var det i dekkprodusentens (Michelin) interesse å promotere restauranter og hoteller i sin egen guide. I Norge finnes det en 3-stjernes restaurant, Maeemo, som servere økologisk mat med en touch av norsk kultur og historie. I tillegg finnes det flere en-stjerners restauranter både i Oslo og Stavanger, med retter som det er verdt å oppleve.

Også i Norge

Det viser seg at fine dining også er mulig i Norge, for mennesker fra de fleste sosiale lag. Med kjennskap til etikette og vin, kan det være enklere å vite hvordan man skal gå frem når man skal nyte gourmet mat fra en restaurant med fokus på høy kvalitet.