I de store verdensmetropolene samles de styrtrike, kjendisene, fiffen og andre viktige personer i det offentlige miljøet. Det fordrer ikke bare luksus og dekadens, men også de beste restauranter, for denne bedre halvdelen av befolkningen. Fem stjerners hoteller, VIP-pass på nattklubber, ekstravagante moteshow også videre. Alt hører til et liv som for de fleste av oss kun er forenlig med filmer og magasiner. Det samme gjelder det flotteste gourmetmat.
For alt handler om verdi og hva man er villig å gi for det. Fine dining handler om akkurat det samme. Slike restauranter er for folk som tilhører gruppen ”koste hva det koste vil” eller for oss vanlige på de helt spesielle anledninger som bursdagsfeiringer, bryllup, signering av kontrakter i businessmøter, forhandlinger eller den store forelskelsen.
Men for de som helt enkelt har råd til det, spiller det ingen rolle om det er en vanlig tirsdag-middag med familien. Eller hva det koster. For dem er det ingen problematikk i dette.
Strammere økonomi
Men for de med lavere marginer, er fine dining et spørsmål om prioritering. Om det ikke er finanskriser eller boligbobler, så er det hvert fall sikkert en stadig strammere økonomi for folk flest. Dermed er fine dining blitt et gode de fleste ikke har råd til. Men spiller det så stor rolle?
For selv om man skulle ønske man var en del av den rikeste minoriteten med milliarder på bok, så er det ikke slik at alle nødvendigvis ikke kan ta del i utsøkte måltider og god mat. I tillegg er det slik at det er en økt interesse for matlaging og kokkekunst, og derfor er det flere som kan mer, forventer mer og ikke minst er vanskeligere å imponere. Vi hadde nesten kommet oss over molekulær gastronomi, før vi nå endelig har forstått verdien av god, fersk og sunn kost. Vi har alle sett Downton Abbey og vet godt at det er klasseskillet det handler om, samtidig som vi skulle ønske det var vi selv som var teknologi-milliardærer med sans for flotte måltider og kultivert vin, i kledd en fjollete t-skjorte og vanlige jeans.
Trenger vi 9 retter?
Men trenger vi eller vil vi nødvendigvis ha 9 retters middager i livene våre? Er det så viktig at det er imponerende håndverk? Er det verdt noe for oss når det passerer 5000 kroners grensen? Er en vin fra 1968 så fantastisk i forhold til en fra 2014? Er det så viktig at man kan knipse med fingrene og uttale ”garcon” helt perfekt? Er det viktig at skjorten passer til dressen, eller er det ikke mer deilig å kunne være litt avslappet? Eller er vi rett og slett mette av denne typen eksklusivitet. Det handler jo tross alt stort sett bare å få i seg en real middag eller en god lunsj.
Det er nemlig denne blandingen av allmengjøring og kunnskap, i spedt en god porsjon finanskrise nummer 2 som gjør at kanskje tiden er inne for å tenke sunt og rimelig, kortreist og økologisk? Eller bare en hyggelig middag med sine aller nærmeste. Det er mange ting som kan tyde på at fine dining er på en vei ut, spesielt som et supplement for middelklasse uten råd, men med desto mer kunnskap. Delingsøkonomi og globalisering er med på å øke interessen for egne løsninger hvor man knytter bånd mellom kulturer og mattradisjoner. Så kan heller det eksklusive, luksuriøse gourmet-livet være forbeholdt dem med alt for mye penger i banken.