I 1825 skrev gourmanden Jean-Antheleme Brillat-Savarin disse ordene: ”Si meg hva du spiser, så skal jeg si deg hva du er” i sin bok Smakens fysiologi.
Mat, måltider og beskrivelser av fravær av mat, er et ofte brukt grep i litteraturen. Ved å beskrive mat og måltider kan karaktertrekk, humør, klassetilhørighet og personenes sinntilstand bli avdekket.
Fra Norden er kanskje «Babettes gjestebud» av den danske forfatterinnen Karen Blixen et av de best kjente eksemplene på hvordan servering av et festmåltid kan endre ting.
Fortellingen er lagt til Berlevåg på 1800-tallet, hvor søstrene Philippa og Martine, døtre av den lokale presten, bor.
På grunn av uroligheter i Frankrike ankommer den franske kokken Madame Babette Hersant Berlevåg. Med seg har hun et brev fra en gammel bekjent av døtrene. Babette har rømt fra den sikre død i sitt hjemland, og som de gode kristne prestebarna de er, tar søstrene vel i mot henne. Babette, som er vant til å lage fransk mat, må nå tilpasse seg den pietistiske tilværelsen i Berlevåg, eller som det heter i novellen «… maten på deres eget bord skulle være så enkel og tarvelig som mulig. Den betydde absolutt ingen ting for dem, men det som betydde noe var suppespannene og matkurvene til de fattige.”
Babette lærer raskt å lage klippfisk, ølebrød og suppe til de fattige. Hun har ikke mye kontakt med hjemlandet, men en venninne løser hver uke inn ett lodd for henne i et lotteri hvor man kan vinne 10 000 franc. Etter fjorten år hos søstrene i Berlevåg får Babette et brev fra Frankrike om at hun har vunnet den store hovedpremien. Dette sammenfaller med at det er 100 år siden søstrenes far, prosten ble født, og Babette spør søstrene om hun ikke kan få tilberede et festmåltid til hans ære for egen regning. Selv om et festmåltid bryter med alle deres verdier, går søstrene med på dette etter noe nøling. Det er en ekte fransk festmiddag som skal lages, så Babette må reise vekk for å skaffe råvarene.
Medlemmene i menigheten, som for tiden er preget av konflikter og uenigheter, blir alle invitert.
Det gis en inngående og tidvis kostelig beskrivelse av tilberedelsen av måltidet. Selve måltidet er likevel novellens høydepunkt. Måltidet begynner med servering av ekte skilpaddesuppe servert sammen med den beste Amontillado. Neste rett er Blinis Demidoff, små delikate bokhvetepannekaker servert med kaviar og løk. De drikker champagne til den andre forretten. Fordi det er en musserende vin tror gjestene at det er en form for brus de drikker. Resten av måltidet består av cailles en sarcophage, som er vaktler marinert i madeira som så bakes i butterdeigsreder, fersk frukt som fiken og druer, samt flere flasker med eksklusiv vin.
Deltakerne har startet måltidet med stor skepsis og sågar redsel. Etter hvert utvikler imidlertid måltidet seg, eller som det heter i novellen:
«I den lille byen var det ofte slik at folk ble litt tunge og trege under et godt måltid. Men denne kvelden gikk det omvendt. Selskapet rundt bordet ble lettere i hodet og lettere om hjertet jo mer de spiste og drakk. De behøvde ikke å huske på sitt løfte lengre. De skjønte at når mennesket ikke bare har glemt å tenke på mat og drikke, men fullstendig vist fra seg all tanke på slikt, da først eter og drikker de i den rette ånd.»
Det er ikke bare magene deres som opplever et velbehag i møte med Babettes retter. Konfliktene som lå mellom dem da de ankom, blir løst en etter en. De forsones rundt spisebordet og får avsluttet gamle krangler. Maten fungerer som et fredsmåltid som forandrer deltakernes syn på hverandre til det bedre. Selv om de ikke forstår hva de får servert, anerkjenner de kvaliteten på maten, og søstrene roser Babette etter at måltidet er over.